Blogg: Pensjon, for svingende!

Pensjonsmusikk har vært en nisje for spesielt interesserte i Norge. Men det blir det snart slutt på.

Av: Anthon Andreassen, kommunikasjonssjef for pensjon i Storebrand

"Hadde egentlig fått plass inn på aldersheimen eg.
Men so kom denna reformen og dei ombestemte seg." 

(Vinskvetten, fra sangen "Pensjonspoeng")

I fjor ble det skrevet over 5 000 saker om pensjon i norske medier. Kvalifisert gjetning tilsier at Dagbladet alene har mellom 20 og 30 forsider om pensjon i året. Et Google-søk på "pensjon" gir i skrivende stund nesten 750 000 treff. Plutselig vet folk under 30 år hva en fripolise er for noe. Pensjon er i vinden om dagen – men hva har det med musikk å gjøre?

Jo, ganske mye, skal det vise seg. I 2014 publiserte forskere ved North Carolina State Univeristy en undersøkelse som tok for seg alle sanger som har toppet de amerikanske hitlistene siden opprettelsen av Billboard Hot 100 i 1958. Konklusjonen var at det er en signifikant sammenheng mellom kommersiell suksess og sangens tema.

Mens de aller fleste listetopper de siste 50 årene handler om følelser ("tap" og "smerte" er sikre vinnere), så ser man også at musikken tar opp kulturelle og sosiale forhold fra sin samtid. Så mens det handlet om nostalgi, opprør og resignasjon på 60- og 70-tallet, materielle ambisjoner, forvirring og virkelighetsflukt på 80- og 90-tallet, så har 2000-tallet så langt vært preget av temaene inspirasjon og desperasjon. Og snart: Pensjon.

Pensjon er utvilsomt et kulturelt fenomen i vår samtid: Over en halv million nordmenn har vært inne på Storebrands pensjonskalkulator og funnet sitt pensjonstall. 50 000 logger seg hver måned på norskpensjon.no for å sjekke sine pensjonsavtaler. Og pensjonsreformen fra 2011 er blitt en del av folks kollektive bevissthet på linje med Lillehammer-OL og Bobbysocks.

Så hvilket fotavtrykk finner vi i popmusikken?

Utgangspunktet er ikke veldig lovende. Pensjonsmusikk har vært en nisje for spesielt interesserte i Norge. De spede tilløpene har så langt begrenset seg til revynumre (Lars Mjøen og Knut Lystads "Pensjonist med plan", Kjetil & Kjartan-shows "Høyere pensjonsalder" og Vinskvettens "Pensjonspoeng") eller dans på lokalet-morsomheter (Crashvilles "Pensjonerte Kar" og Cherox' "Cherox Pensjonist"). Og da har vi holdt Wenche Myhre utenfor.

Ikke et vondt ord om revy eller danseband, men vi snakker om musikksjangre med et begrenset nedslagsfelt.

Men nå skjer det endelig noe. 2015 er året hvor pensjon har tatt sine første steg inn i rockens verden.

Det er Black Debbath, kjent som leverandør av tung, tung politisk rock de siste 16 årene, som står for nybrottsarbeidet. Med seg på laget har de fått Bjørn Eidsvåg, som leverer velmenende pensjonsråd om hvordan aldrende rockere kan sikre seg en trygg pensjonstilværelse.

– "Pensjonsballade" tar utgangspunkt i en ny virkelighet hvor folk i større grad må ordne seg med sin egen pensjonssparing. Dette er spesielt relevant for rockere som i utgangspunktet vil ende opp som minstepensjonister, uttalte Black Debbath selv i forbindelse med lanseringen tidligere i år.

Som landets ledende pensjonsleverandør syns vi initiativet er strålende. Det hjelper lite med fete raidere (med mindre disse inneholder sparing i fond) når pensjonsregnestykket skal gjøres opp etter endt karriere. Jo flere som blir klar over dette, desto bedre.

Nå er det bare å krysse fingrene og håpe at flere musikere ser behovet og tar utfordringen. Det er nå det begynner. Ta ansvar, vis at dere har et snev av samfunnsforståelse og relevans, gi folk det de vil ha – pensjonsmusikk!

PS! En tydelig sammenheng mellom popmusikk og pensjon er allerede godt synlig. Her er en solskinnshistorie om aldrende musikere som finansierer pensjonstilværelsen med royalties fra gamle radioplagere.

PS2! Det spirer og gror! Etter at denne bloggen ble skrevet dukket denne opp.